Katalogtekst til utstillingen I SAMSPILL på RAM galleri 2011.


Katalogtekst I SAMSPILL av Gudrun Eidsvik.

Synnøve Øyen og John K. Rausteins prosjekt, "I samspill", bærer tittelen sin med en naturlighet i nettopp det musiske.

"I samspill" kan oppleves som en serie, samtidig som de enkelte verkene står for seg selv. Konteksten eller sammenhengen som kunstnerne her har skapt, viser seg i overskuddsverket "Fellesfag -Sammensvergelse", som de to beskriver som lekt fram i samarbeid. Tittelen er en intern melding til alle som har opplevd tidligere Kunst- og Håndverksskolens fellesfag, men det konkrete i tittelen speiler også for oss andre betraktere det overskridende, positive i å trå over i andres kreative prosesser, og motet og ydmykheten i både å tilføre og hente en kjerne av noe nytt som ingen visste fantes. Overskuddet i kunstprosjektet klinger også i de individuelle delene, og Øyens og Rausteins verker har fellesnevnere i måten å eksperimentere på, i konstruksjonen av rom, i de helt trivielle, billige materialene som transformeres til noe eksklusivt og dermed endrer blikkene være overfor det vi ser.

Synnøve Øyens "Observasjoner i rødt og grått" er broderier på lerret. De minner om tredimensjonale tegninger i tekstil. Tråden er tvunnet, to-farget ull, som gir optiske effekter i formen til de minimale stingene. Noen av lerretene framstår på vrangen, og det nesten rufsete uttrykket får en dobbel betydning. Stingene er på et vis skjødesløse, men temmet inn i strenge rammer, og oppleves både som formstudier og som tegn. Paradokset i det myke, ville på de strenge lerretene, forvirrer og forfører. Vrengebildene får en semiotisk dimensjon ved at de ligner skrifttegn på et hittil ukjent språk. De flerfargede bildene "Besøk fra Polen" kan tolkes som en fortsettelse av tanken på dette; vi ser noe nytt ved oss selv når vi får besøk. I tillegg har "Besøk fra Polen" en fargemessig, koloristisk tendens som streifer innom forrige århundres modernisme å forenklingen av landskapet slik vi kjenner det fra Thorvald Erichsen og Jakob Weidemann. Men i disse seriene forlates historien, og bildene, som kan monteres i uttallige varianter, strekker seg inn i en samtidig tradisjon der også idéene om
kunsten vekkes til live.

John K. Rausteins verk, "Tetrapode 960.560.11." er hundrevis av meter med bomullslerret, enkelt stoff, foldet i ulike bredder og deretter sydd fast i baktepper som så er festet til hverandre og drapert i ett enormt stykke. Rausteins undersøkelser av det flyktige, bevegelige og organiske i stoffene får en ny form i måten han evner å skape rom i det endelige verket. Tittelen, som kan bety bølgebrytere; de enorme betongelementene som lagvis og tett i tett beskytter oss landboere mot havet, har også en annen opprinnelse; en firefoting blant virveldyrene, tilpasset et liv på landjorden blant annet gjennom å kunne puste med lunger, gir verket en organisk dimensjon. På nært hold oppleves "Tetrapode" som tynne stoffer og blikket kan følge små detaljer, som en fold, et skjær av rosa i alt det hvite, en skygge som danner rom i rommet. På avstand oppleves den ufattelige tyngden av materialet, og dermed kontrasten mellom skjør og massiv. Tetrapoden blir en påminnelse, en invasjon fra naturen. I likhet med Øyens prosjekt blir begrensningene også sentrale arbeidsmetoder, materialene presses i dobbel forstand til det ytterste, her i kraft av tyngden og det vakre. Forvandlingen fra simpelt, annensorteringsstoff til det barokke, overveldende og sensuelle i formene det har i verket, gir "Tetrapode" et tvetydig preg; det vakre er avhengig av det stygge, og verket gis liv idet det er så tungt at det faktisk faller.

Gudrun Eidsvik, daglig leder i RAM galleri, Oslo.'